Stua på Bekken ble satt opp der den står i dag i 1763 og skal i følge de som bodde her fram til 1960, ha blitt flytta fra området ved kopperverket på Hyttbakken.

Da huset ble satt opp, var det Ingeborg Bjørnsdatter og ektemannen Per Persen Sæter, som drev plassen. De hadde fire barn. I 1875 var det ifølge Selbuboka 2 kyr, 1 ungnaut, 7 sauer, 4 geiter og 1 gris på plassen. Omkring 1955 var det 18 da dyrkajord med 1 ku og 3 sauer, og 100 dekar produktiv skog.

Bekken ble kjøpt av Jan Krogstad i 2011. Han har i løpet av 10 år satt i stand bolighuset, og fundamentet til stabburet. Låven er gjort i stand slik at den har fungert som lager og arbeidsrom.

Interiøret i bolighuset er restaurert og skaffet i samarbeid med resten av styret i foreningen Markålanda.

Både stue, låve og stabbur står oppført i SEFRAK-registrene. SEFRAK-registreringen indikerer at bygningene kan ha verneverdi, eller at den tilhører et verneverdig kulturmiljø eller kulturlandskap.

I 1956 fikk riksvei 705 ny trase, og veien langs Nea var ikke lenger hovedferdselsåre gjennom bygda., og den har siden vært privat vei vedlikeholdt av beboere og eiere langs veien. Det er i dag 16 eiendommer, 5 fastboende og andre grunneiere, som deler ansvaret og utgiftene for veivedlikeholdet. Området er en blanding av moderne hus og gamle bygninger.

I dag er industrilandbruket garantien for liv i grendene, med stordrift og gjengroing. Har det da noen hensikt å ta vare på gamle hus og la de fortelle historier fra gamle dager? Kan gamle bygninger og moderne jordbruk utfylle hverandre og gjøre livet i grenda til et bedre sted å bo for alle?